Cavalier King Charles Spaniel

 CAVALIER 

 

 

 

 

 

Hvit, brun og vakker. Dette er den vanligste  av cavalierens fire farger. Den kalles Blenheim. Modell er Trico,

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

RUBY

 

TRICOLOR

 

BLACK OG TAN

 

BLENHEIM

 

En cavalier er en GLAD hund, det kan vel alle som kjenner en av disse herlige hundene skrive under på. Noe som kjennetegner en cavalier bakfra er den store logrende halen. Oftest hvit.

Cavalierer finnes i fire fargevarianter. Blenhem er hvit med brune tegninger. Den skal ha hvitt bliss , brunt rundt øynene og brune ører. Det gir den et mildt uttrykk. Og så finnes Tricolor. Da er den hvit og svart med brune tegninger over øynene, på kinnene. Ruby, er helt ensfarget rød. Og black og tan er svart med brunt, slik som en dobbermann/rottwailer.

En cavalier er en hund som elsker mennesker. Det er absolutt ikke en enmannshund. Den skal være absolutt uredd. Dessverre finnes det noen nervøse cavalierer, men det er ikke ønskelig, og hender heller ikke ofte.

En cavalier er en myk hund. Den liker ikke hard dressur, og heller ikke mye kjefting.

En cavalier er egnet til så mye. Agility, dressur, spor, osv. Det er en tilpassningsdyktig rase. De elsker å gå tur, men tåler også rolige dager i sofaen og korte turer i nabolaget. Det er en sporty rase, blir gjerne med på turer i skog og mark.

 Pelsen er ganske lettstellt. Det man må passe på er at det ikke dannes floker på steder som bak ørene og i armhulene/mellom bena. Spesielt mellom bakbeina er det ubehagelig for hannhundene å bli greide, derfor dannes det fort floker her. Man skal også passe på ørene. Pass på at du klipper bort pels inni, slik at det kommer luft til. Pass også på at den ikke får ørebetennelse! Symptomer er vond lukt fra ørene, at hunden rister mye på hodet, eller at den klør seg påfallende masse i ørene.

Har man en cavalier, ender man ofte opp med fler. Det er en sosial rase som går fint sammen med andre.

Når det gjelder hvor mye de bjeffer, så pleier jeg å si at de blir hva man gjør de til. Lar man valpen drive og bjeffe, så blir det ofte en del lyd i den som voksen. Omvendt om man setter grenser for den.

Cavalieren er blitt en svært populær rase. Dette har dessverre ført til en del useriøs avl. Man bør passe på en del ting skal man kjøpe cavalier. Noe som er av viktighet er at foreldrene og besteforeldrene bakover er friske. Og at de ikke er for unge. Man skal kjenne øye og hjerte status på dem. Dersom man bruker for unge dyr i avlen, så kjenner man ofte lite til foreldrenes helse. Dersom man avler på en hannhund på 1 år, så er kanskje foreldrene hans ikke mer enn 3 år, og besteforeldrene 5. Når de er så unge kan man umulig vite nok om helsen. Hva da om den ene besteforeldrene dør av hjertefeil 5 år gammel, og man har 40 avom etter denne og dennes avkom? Da har man avlet på arvelig hjertefeil og sjansene for at dette skal oppstå blant avkommet er store.

Cavalierens svake sider er altså hjertet, øyne, kne, og noe som heter syringomyelia. Sistnevnte er fremdeles ganske så ukjent. Det er en nevrolgisk lidelse og kjennetegnes ved intens kløe i skulderpartiet, og uforklarlige smerter i nakkeregion. Enkelte kan ikke gå med band. Denne sykdommen er dessverre ganske ukjent her i landet, men vårt naboland sverige vet en del mer om dette.

Trico har disse symptomene, og jeg misstenker at han har syringomyelia.  Dette er svært ubehagelig for hunden og arvelig.

De fleste cavalierer som er oppi årene får påvist bilyd på hjertet. De kan fint leve med det, evt også med medisiner. Problemet er når det hender med stadig yngre dyr. Dette vil de som avler seriøst prøve å arbeide imot. Det er viktig å holde en hund med bilyd på hjertet tynn. Fedme vil belaste hele systemet.

For å nevne noen ord om historien, så er cavalieren en gammel kongelig rase. King (kong) charles i england hadde slike, hele slottet  fullt har jeg lest, og de fødte valper i sengene. Men da moten favoriserte kortsnutede hunder, døde nesten den rasen vi i dag kjenner som cavalier, ut ,til fordel for "king charles spaniels". Dette er cavalierens kortsnutede fetter.

Heldigvis fattet ildsjeler interessen i de opprinnelige dvergspanielene, og det ble  opprettet premie på utstillinger, til de dvergspaniels valpene som hadde lange snuter og minnet mest om cavalierene. Rekonstrueringen var i gang. (Siden man også brukte hunder med underbitt, kan det i dag hende at en valp får dette. Noen ganger kan det rette seg, andre ganger forblir hunden underbitt.)

Rasen fikk navnet Cavalier King Charles spaniel, for å skille de fra sin fetter. Og er i dag verden over kjent som Cavalier.

Trico liker å hjelpe til med å bære.

 

Miniatyrens Golden Retriever!

for noen år siden kunne vi lese følgende overskriften i en artikkel i et hundeblad

Cavalieren er 30-37 cm i mankehøyde, det vil si litt mindre enn en Cocker Spaniel. Den er altså akkurat passelig til å kunne ta med seg overalt, og stor nok til å orke like mye som en Golden Retriever.

Det er en meget lykkelig liten hund som logrer med hele kroppen. Rasen er meget vennlig mot fremmede, så som vakthund er den ikke særlig egnet. Den blir gjerne barnas kjælegris, elsker å sitte på fang og bli klappet og kost med. Den er ingen utpreget enmannshund, den har et stort hjerte som rommer kjærlighet til hele familien.

Cavalieren er en livlig liten krabat som er meget lettlært. Det finnes flere Cavalierer som er lydighetschampions. Så den som har en ulydig Cavalier har bare seg selv å takke.

Tross sin livlighet skal Cavalieren allikevel være rolig med gode nerver. Cavalieren er en hund som kan slappe av i nær sagt hvilket miljø som helst, dersom den er korrekt oppdratt. De fleste Cavalierer reagerer straks ved en forandring i tonen på stemmen og noe kraftigere middel trengs sjelden for å tilrettevise dem.

De går som regel bra sammen med andre hunder uansett kjønn, og prøver heller å unngå en fremmed hund enn å innlate seg på en slåsskamp.

Så sjarmerende og enkel er altså Cavalieren, men selvfølgelig har også denne lille hjerteknuseren egenskaper som kan være irriterende. Den elsker å ligge høyt og betrakte sine domener fra en stol eller myk sofa. Vil man ikke ha den i møblene, må man være konsekvent fra valpestadiet. Noen Cavalierer elsker å grave, helst i blomsterbed. Noen liker å svømme, og kan plutselig hoppe i vannet om anledningen byr seg. Men stort sett er Cavalieren en lett og hendig hund, som passer for nesten hvem som helst, med et viktig forbehold. Vedkommende må innse sitt ansvar og være berett til å gi den menneskelig kontakt og mosjon som den har rett til å kreve. Hvis ikke skal man ikke skaffe seg hund i det hele tatt.